Schoolbag in hand, she leaves home in the early morning.
Waving goodbye with an absent-minded smile.
I watch her go, with a surge of that well-known sadness,
and I have to sit down for a while.
The feeling that I`m loosing her forever,
and without really entering her world.
I`m glad whenever I can share her laughter,
that funny little girl...
Do I really see what`s in her mind,
each time I think I`m close to knowing,
she keeps on growing, slipping through my fingers all the time.
Sleep in our eyes, her and me at the breakfast table.
Barely awake, I let precious time go by.
Then when she`s gone, there`s that old melancholy feeling
and a sense of guilt I can`t deny.
Sometimes I wish that I could freeze the picture
and save it from the funny tricks of time.
Slipping through my fingers....
(Benny Anderson og Bjøn Ulvaeus)
Tusen takk til alle som har ønska meg og Ida lukke til med skulestart! Det har gått over all forventning, og Ida har tilpassa seg fint som skulejente. Men som de ser av teksten kan ein verte både melankolsk og sentimental når ein sender borna sine på ukjende stiar... Det er nok fleire enn meg som har opplevd den kjensla!
Ja det vemodig når dei begynner på skulen... Dei er på ein måte så mykje større då, og tida bare fyker av gårde.
SvarSlettHa ein fin laurdagskveld. Klem
Hei Tove
SvarSlettTakke takk for koslelig melding på blogen min :)
Ja det er ALLTID litt vemodig å sende fra seg ungane på ein ny sti i livet
det vere seg barnehage - skule - vidaregåande - hybel - militøære ol.
dei er alltid med oss - ungene våre - uansett alder
Og kvar epoke til sin tid :)
Vi er SÅ heldig at våre 3 strekkes seg over både hybel og hjemme - ennda noen år.
Men eg var IKKJE noe happy mor da elste mann skulle på hybel uti bya - ikkje 16 år.
No er det på 3 året han starter - og snart er det førerkort - biler og alle dei bekjymringer som det fører med seg
MEN glede er vel at ein har ein go heim å komme hjem til
og at vi MAMMAer alltid bryr oss - uansett alder
smil fra monika
Ser at Ida og Rakel har same sekken:) Uff ja , melankolien kan verkeleg sige inn når dei så tydeleg veks til... Rakel fekk seg ny sykkel til 6 års dagen som ho har nekta å bruke i heile sommar. Men i går løsna det, og i dag var vi på laaang sykkeltur frå Sygna til Sande, ei strekning på 5 kilometer. Moa måtte springe ved sidan av heile vegen, pes-pes!!
SvarSlettSå vakker tekst...og det er vemodig...anne kathrine begynte i 3 klasse, med alt det innebærer. det er en milepæl hvert år...i nye klær...sukk.
SvarSlettSer ut som Ida trivast med å vere skulejente:) Eg såg bilete av dei i avisa også, fin gjeng!
SvarSlettSlik ein passande tekst til bileta av den fine storejenta di! Forstår godt at ein kan verte både melankolsk og sentimental... Og samstundes så glad og stolt tenkjer eg:)