...om å nyte kvart sekund...

Nokre invitasjonar takkar vi altfor ofte nei til. Umedvite, og utan å reflektere meir over det, takkar vi nei. Vi er vaksne, har så mykje vi må gjere og så mange planar som må utførast. Eg trur ikkje vi er klar over at for kvar invitasjon vi takkar nei til, takkar vi nei til eit hav av opplevingar. Gylne augneblink vi kan gøyme som skattar for all framtid.

Borna mine kjem med slike invitasjonar kvar dag. Det er ikkje alltid det passar å vere med på det dei har planlagt, men svært ofte burde eg ha fått det til å passe. I går fekk eg det til. I går investerte eg. I går vart det knytt band som aldri skal knytast opp.

Eit par raude, små støvlar inviterte meg med på tur. Kvikke auger, viltre krøllar som dansa under regnhetta og ei varm og god barnehand godt gøymt i mi. Regnet gjorde oss ingenting. Vi tøysa oss gjennom regnbygene, hoppa i søylene og kosa oss i kvarandre sitt nærvær.

Det er desse stundene som er dei aller mest dyrebare. Som små invitasjonar kjem dei til oss, blir til små glimt av lukke. Det er alt dette vesle som blir til det store. Det som kanskje kan verke ubetydeleg, er så fullt av meining og innhald. Om vi berre tek oss tid. Tid til å nyte sekunda og minutta. Tid til å legge til side vaksne plikter og ta del i borna sine enkle gleder.

Plukke nokre greiner med vakre blomar. Lukte på dei. Ta dei med heim og pynte på kjøkkenbordet. Sjå dei strålande barneaugene når ho undrar seg over kvifor så små blomar kan lukte så godt. Og når ho på barnleg vis forklarer kva som skjer når dei små knoppane sprett ut til vakre blomar. Og om kvifor ikkje alle knoppane på greina sprett ut samstundes. Ein kan lett tru ho har all verdas visdom med seg. Og mammahjartet trur på alt ho seier. Nikkar anerkjennande og rosar henne for alt ho veit.

Trillande latter og glede over små regndropar som renn frå håret, nedover panna og nasen og som til slutt legg seg kitlande på leppene. Prøv du også mamma, seier ho. Så tek vi av oss hettene, kikar opp mot den regntunge himmelen og nyt kvart sekund.

Så godt å ha frøken midtimellom for seg sjølv ei lita stund. Så glad for at eg takka ja til invitasjonen hennar i går. Stunda vi hadde ilag betyr meir enn ho nokon gong kan forstå. Og det gjer meg glad å vite at eg har tilgong på slike stunder kvar dag. Mange gongar for dag.

Så om ein slik invitasjon skulle dumpe ned i fanget ditt ein litt sliten og hektisk ettermiddag, så ikkje nøl med å seie ja!  Eg må også minnast på det , av og til...

... og framleis heng latteren hennar i øyrene og gjer meg glad...