Ein engels veng…

For nokre år sidan kom vesle Ida springande inn i stova og måtte ha meg med ut. Ho reiv og sleit i gensaren min, og meinte eg måtte få opp farta. Då eg spurte kvifor det hasta slik, sa ho at vi fekk besøk. Ute på trappa peika ho opp mot himmelen og sa: “Sjå, mamma! Det er Gud og englane som kjem på besøk!”.

Eit glimt av sol tvinga seg gjennom dei dramatiske kveldsskyene, og lysstrålane spegla seg i fjorden.

Det var ikkje rart ho trudde det var celebert besøk! Slike naturfenomen fyller oss med undring og fengslar oss.

I går ettermiddag hadde vi slik himmel igjen, og bileta i innlegget var tekne då.

Det var nesten så eg kunne kjenne englevengane stryke meg over kinnet…

 

“…men Gud er Gud.

Difor har han englar,

berre for å innbille meg -

eller vara meg.

Og eg kjenner den svale luftinga

av ein engels veng

stryka meg over kinnet.”

- Tor Obrestad -

Takk igjen, lille Ida mi, for at du gir meg så mykje å tenkje på. For at du opnar opp sinnet mitt og utfordrar den logiske vaksentenkinga…

Takk for at du viser meg englane!!!