Englar på jord

Når håpet er som lengst borte, er trøysta og omsorga likevel nær. Med mjuke hender tørkar dei bort usynlege tårer. Seier dei rette orda og mildnar smerte, sorg og angst.

Ei sjukeseng har vorte ein god og verdig stad å avslutte livskapittelet. Fordi nokon er der. Fordi nokon ser. Fordi nokon bryr seg.

Nokre er heldige og får tilbringe livshausten i si eiga stove. Dei har det godt og trygt, vel vitande om at dei mjuke hendene snart bankar på døra. Snart står i stova for å lindre og hjelpe.

Kanskje ta seg tid til å prate litt, kanskje rekke ein kaffislurk. Og heilt sikkert ta seg tid til eit klapp på kinnet før dei går. Eit fast og godt handtrykk med lovnadar om at alt skal gå bra og at dei allereie neste dag skal sjå kvarandre igjen.

Nokre englar får også lov til å tørke dei aller minste tårene. Tårene som ingen heilt kan forstå. Som kanskje ikkje vert sett ord på. Som får hjartet til å blø.

Då går englane rundt og spreier håp og glede for små born som treng nokre glade stunder i ein trist kvardag. Dei motiverer foreldre, jublar med dei når det går rette vegen og sørgjer med dei når håpet svinn.

Heldige er dei som har englar til å passe på seg. Som får ein verdig start på nytt liv, eit verdig framhald på livet ein er godt i gong med, eller ei verdig avslutning på langt og levd liv.

Vi må halde fram å be om at slike englar skal få meir tid til å gjere jobben sin. Den kampen må vi aldri gi opp! Og fram til det skjer må vi berre takke for omsorga deira, på gangsmotet deira og den indre driven som får dei til å gjere så mykje godt for så mange menneske.

Takk og lov for at vi har englar på jord.

Takk til alle sjukepleiarar, hjelpepleiarar, omsorgsarbeidarar og andre som dagleg har andre sine liv mellom hendene!

PS! Dette innlegget er ikkje skrive til forkleinelse for andre som i sine yrker gjer ein eineståande innsats for andre. Det er mange kvardagsenglar som syt for at alle skal ha det bra!