Fotballmamma - endeleg!

Med ein fotballspelande bror, har eg vakse opp med sure fotballstrømper og skitne fotballkle. Eg kan ikkje tenke meg så mykje som er verre enn det, likevel har eg lenge venta på at sonen min endeleg skulle verte bitt av fotballbasillen og kome heim på same viset som onkelen.

Slik eg ser det, er det fire kategoriar med fotballmødre:

1. Mødrene som møter på kvar trening, er ivrige på sidelinja og uttaler seg om taktikk, spelestil og spelarbytte. Dei har gjerne treningskle i fargar som matchar laget og er alltid oppdaterte på kven som skal vere foreldrevakter, når dei skal på cup og kvar dei skal på cup. Desse mødrene ser vi andre opp til, og prøver stadig å nærme oss deira nivå.

2. Dette er mødrene som møter på trening som ein dyd av nødvendigheit. Ungane måtte likevel køyrast, ein time er ikkje nok til å få handla litt, så då kan ein like godt tilbringe timen i "busskuret" på sidelinja ("boksa" der spelarane sit medan dei ventar på tur for å få spele, eller der ein får ise ned låke anklar etc.). Samtaleemna er alltid varierte og handlar aldri om fotball eller ungar.

3. Mødre som sender ungane sine på trening - og så stoppar engasjementet der. Det er mange flotte ungar som stort sett klarer seg sjølv, men litt oppfylging treng vel alle?

4. Så er det kategorien min: "Kan hjelpe til med alt mulig, men ikkje spør meg fotballrelaterte spørsmål eller be meg om å vere deltakande på bana"-mamma. Dei aller fleste passar vel kanskje best i denne kategorien. Vi hentar ballar, tørkar tårer og plastrar sår, syt for drikke, ser etter småsysken, jobbar hardt for å få med oss alle beskjedar som vert gitt - samstundes som vi prøver å oppmuntre og motivere dei håpefulle på bana. Vi bakar kaker til cup, organiserer kven som skal sitte på med kven og tek med oss draktene heim og vaskar dei.

Felles for desse kategoriane (med unnatak av kategori 3, kanskje...), er at vi alltid stiller når det er kamp. Med liv og lyst heiar vi dei fram, og passar på å dele ut kompliment til andre sine ungar òg! Og når kampen er slutt, tek vi dei med heim. Då skal det trøystast, motiverast til neste kamp og oppmuntrast til ikkje å gi opp sjølvom det kanskje vart tap denne gongen.

Dette med draktvask er forresten viktig. For naboar og forbipasserande er dette det synlege beviset på at vi er engasjerte i fotball og at vi ynskjer å gjere ein innsats. Og når dei håpefulle kjem på neste kamp, kan dei ta på seg reine skjorter som er vaska, hengt opp og lagt ihop med kjærleik.

Det eg vil fram til er at eg er glad for at sonen min har byrja å spele fotball. Eg er glad for at eg finn meg til rette på sidelinja og kjenner at det er bruk for meg og for at vi mødrene har kvar våre kompetansefelt. Så medan dei ivrigaste mødrene spring rundt med statistikk over antal scora mål, vaskar eg fotballskjorter med kjærleik - og trivast med det!

EG VIL RETTE EI STOR TAKK TIL ALLE FORELDRE/FØRESETTE SOM STILLER OPP!