Tøffe karar!

Det kjekkaste Johan veit er når bestekompisen, Knut Petter er på besøk. I går var han her heile dagen, og dei kosa seg ute i snøfòk, torden og kraftig vind. Desse karane har aldri vanskar med å finne på noko å gjere, og sjølv om det til tider kan gå hardt føre seg har det aldri vore skade med i bildet. Heilt til i går..... Dei laga seg nemleg akebakke ned ein gedigen moldhaug, og som for gutar flest var det om å gjere å kome fyrst ned. Eg var inne og ante fred og ingen fare, heilt til vi høyrde hyl, skrik og rop om hjelp. Eg og mannen min sprang dei imøte, og kunne konstantere at her var det både blod og tårer. Dei hadde aka på magen, fått kjempestor fart og kræsja med ein stein og ei stor grein. Dei måtte vaskast, trøstast og plastrast. Etter ei lang nok runde med moderleg omsorg og "...stakkars deg", var karane klar til nye kampar og utfordringar! Dei fekk klare formaningar om å kvile seg litt og drikke vatn, akkurat lenge nok til at eg raskt kunne slå fast at det skal meir enn stein og tjukke greiner til for å slå ut desse karane!

Plastra, vaska og ferdigtrøsta.
Takka vere ein stein fekk Knut Petter seg eit kraftig kutt i haka...

...og Johan hadde eit noko ublidt møte med ei fleirarma grein!