Eg hugsar dagen som om det var i går. Det er 13 år sidan i dag, men eg hugsar alt eg sa, alt eg tenkte og alt eg gjorde. I detalj. Kva eg hadde på meg, kva bil eg køyrde, kva musikk som stod i CD-spelaren og kva eg åt på vegen frå legen til sjukehuset. Eit lite hjarte hadde slutta å slå. Eit lite hjarte i min mage. Mammamagen min.
Kroppen fylte seg med raseri. Sorg. Fortviling. Og redsle. Voldsom redsle. Tusen spørsmål som ingen hadde svar på. Kvifor. Korleis. Kva. Slikt skulle ikkje skje. Små hjarte i mammamagar skulle ikkje slutte å slå. I allefall ikkje når vi hadde komt til termin. I allefall ikkje når dei var så venta og så elska. Eg hugsar akkurat korleis romet eg kom inn i såg ut. Kven som tok i mot meg. Dei lurte på om eg ville ha saft. Om eg ville ringe til nokon. Om det var noko eg trengte. Eg trengte berre ein ting; kjærasten min.
Dei varme, gode armane som heldt meg fast. Pusten hans i øyret mitt. Trøystande ord om at vi skulle klare dette. I lag. Og alle tårene. Dei rann i strie straumer. Legar. Jordmødre. Familie. Alle gret. For kvar tåre som rann klarte eg å hente litt styrke. Litt etter litt klarte eg å tenkje.
Ein velskapt gut såg dagens lys, men hjartet hadde slutta å slå. Vi fekk aldri høyre han skrike. Eller kjenne dei små nevane klemme hardt om fingrane våre. Men han var varm ei lita stund. Eg kan framleis kjenne den varmen. Akkurat den varmen. Han fekk aldri kjenne livet. Sjå lyset. Vi fekk aldri verte kjende med han. Men likevel kjente vi han så godt. Alle dei små sparka og romstreringane i magen. Alle dei gode stundene vi hadde i lag, med babymagen som det store midtpunkt. Alle draumane vi hadde. Alt du skulle få oppleve. Vi levde gjennom deg den tida du var i magen. Vi kjende deg. Visste akkurat når du brukte å kvile og når du var aktiv. Vi visste kvar foten din var og vi kjende omrisset av den. Kitla den. Vi song til deg og fortalte deg kor glade vi var i deg.
Vi fekk aldri bli kjende med deg, men vi kjende deg. Du fekk aldri sett oss, men vi såg deg. Du fekk aldri livet, men lever vidare likevel. T A K K ♥
“Det stod en stige stillet, fra jord til himlen opp.
Der klatret vesle Andreas med englene til topps”.
(inskripsjon på gravsteinen)
Dei nydelege babybileta er lånte her, her, her og her.
PS! Det sat langt inne å publisere dette innlegget. Det er skummelt å vere så open om noko som er så trist. Så personleg og så fullt av kjensler. Takk for at du behandla innlegg mitt og minna mine på ein fin måte…♥
Det var sterkt og vakkert å lese Tove. Lille Andreas er nok en av englene våre som lyser opp og passer på.
SvarSlettTankene går til mitt lille ufødte barnebarn som snart skal komme. Og akkurat slike ting tenker jeg kan skje. Det er vel bekymringene.
En liten gutt akkurat som Andreas. Som jeg skrev litt om på min egen blogg ikveld. Ble ekstra sterkt og lese dine ord. Men dei var så utrolig vakre.
Og livet kan ingen gjøre noe med.
Takk for du delte♥
En god og varm klem til deg og dine♥
Takk for at du deler dette med oss Tove. Det får ein til å setje ting i perspektiv, og å tenke over kor heldige ein er.
SvarSlettSender varme tankar og varme klemmar til deg, Terje, Johan, Ida og Sina. <3
Tusind tak for at dele det med alle os andre. Du skrive utroligt smukke ord om din lille Andreas.
SvarSlettJeg kender din sorg og alle dine følelser. Den 20. januar 1998 mistede jeg min lille pige Emilie under fødslen. Ingen mor burde opleve noget så rædselsfuldt, men desværre sker det indimellem.
Tanker og klem fra Danmark
klem fra eit mammahjerte til ditt mammahjerte ....
SvarSlettsom VEIT kva du skriver om
som VEIT kor vondt det er
som VEIT kor tøffe dager det va ..
Så utrolig åpent vakkert og rørende! Umulig å holde tårene tilbake, så de renner nedover begge kinnene. Kjærligheten i innlegget ditt er til å ta og føle på. Bloggen din er en fantastisk inspirasjonskilde! Wenche
SvarSlettUtrolig gripende lesning. For en trist opplevelse. Det fins ikke ord. Og jeg skjønner godt at du husker alt til minste detalj fra denne dagen.
SvarSlettSå gret eg nokre tårer for Andreas og all draumane som vart nettopp berre draumar, og så klemmar vi litt ekstra på dei gode skattane våre som får muligheita til å oppfylle sine.
SvarSlettTusen takk for openheita og at du delar med andre.
Tårene min renner for dere! Nydelig, og så sårt..
SvarSlettTakk for at du delte!
Klem
Takk for at du deler - utrolig vakkert og kjempe trist :(
SvarSlett- jeg gråter noen tårer for deg, din familie og den vesle gutten.
Livet er noen ganger så urettferdig!
Teksten fra gravsteinen er virkelig vakker.
Sender deg en varm-varm klem
Du setter ord på en stor sorg på en var og nydelig måte, Tove!
SvarSlettTårene mine triller... og jeg kjenner et stort ønske om å gi deg en varm klem! <3
Jeg klarer ikke å forstå det du har vært igjennom, men jeg kan ane sorgen... ein fin liten blome, som dere bare fikk møte såvidt....
Tusen takk for at du delte! Jeg tror at åpenhet kan gjøre mye bra oss mennesker mellom. Åpenhet kan skape større forståelse og mer empati som igjen kan bli til masse kjærlighet <3
Tusen takk <3
Kjære Tove.
SvarSlettTårene mine renner også her jeg sitter, alle mine tanker til deg og din familie.
Nydelig inskripsjon på gravstøtten hans.
Tusen takk for at du delte.
Stor varm klem til dere alle.
Du skriver så vakkert om den vesle gutten din. Takk for at du deler, det hjelper oss å ihvertfall forstå en liten flik av det du har opplevd.
SvarSlettNydelig tekst på gravsteinen!
Innlegget ditt rører meg langt inn i hjertet. Takk for at du delte dette med oss, så uendelig trist, men skrevet så gripende og godt!
SvarSlettVarme klemmer til deg!
Nydleg skrive Tove - det er fint at du deler slike personlege ting med oss andre. Eg har tru på at det er viktig at nokre står fram og deler slike opplevingar. Dette du har opplevd er nok det verste eit mammahjerte kan oppleve...å gå å glede seg - kjenne liv og så få vite at den vesle ikkje er meir. Eg kan ikkje sette meg inn i den situasjonen sidan eg har vore velsigna med å sleppe slike opplevingar - kan berre sende ein klem og gode tankar din veg.
SvarSlettjannetove
Det er så viktig at du deler desse tankane. At alle får sjå dette, at sjølv småføter som aldri får gå på jorda set djupe spor.
SvarSlettTakk!
Kjære Gud, la dem huske at
i dag er det en spesiell bursdag.
La dem forstå at minnene ikke blir borte.
Velsign dem med ører til å høre med
Og hjerter som bryr seg.
Få dem til å lytte mens jeg deler.
Vern dem slik at de aldri vil kunne oppleve min smerte.
Hjelp dem til å hjelpe meg med å forstå at mitt barns liv ikke var forgjeves.
Hjelp dem å huske, kjære Gud,
at jeg ønsker at mitt barn var her slik at vi kunne feire.
Til å forstå at jeg fremdeles føler nærhet til mitt barn.
Til å se bak smilet og ordene «jeg har det bra».
Kjære Gud, la bare en av dem huske
At i dag er en spesiell bursdag.
Klem fra Gry
Eg gret for dokke og for alle dei av oss som har kjent på ei slik sorg..
SvarSlettVårt barn var ikkje kome så langt at vi hadde kjent spark, men alikevel eit lite menneske..
Alt godt
og takk og lov for at vi begge i etterkant har fått tre gode skattar ♥
Kjære Tove <3
SvarSlettTakk for at du delte det med så vakre ord.
Minna av lille Andreas liv inne i din mage,vil alltid ha en trygg plass i mitt mamma hjerte <3
Klem...Gry