Ei tann her - og ei tann der....

No har frøkena endeleg sovna.... Eg har gått med henne i armane i 1 1/2 time; skrikande, snørrete og slevande. Det såg ikkje ut til at noko kunne hjelpe. Eg byssa og sang, tulla og tøysa - men ingenting kunne stanse den vonde gråten. Til slutt tok eg henne med opp i senga vår, det brukar å hjelpe når ho får rulle rundt i dynene og leike seg. Men nei.... Brått kom det over meg at det kanskje kunne vere ei tann. Dei har poppa opp jamt og trutt sidan ho var tre månadar, men det har aldri vore slik. Det er vanskeleg å få ein finger inn i munnen på ei lita trulte med all verdas vilje, men eg rakk akkurat å smyge inn ein finger - lenge nok til å finne ut at der faktisk er ei tann! Eg smurde med Dentinox, gav ein stikkpille for smertene og gav henne nok ei dose med godnattsongar. Som ved eit trylleslag roa frøkena seg. Eg tulla henne inn i koseteppet, knuga henne innåt meg og kjende meg uendeleg heldig som har friske og flotte ungar. All gråt har si forklaring, og all gråt kan stansast. Av og til må berre mamma sin song og mamma sin kos ha assistanse i form av smertelindrande for at gulla skal roe seg. Til sjuande og sist trur eg likevel det er kos, klem og nærheit som gjer underverk. Sjølv for verkande tenner! No tel perlerada sju flotte tenner! Så er det berre å førebu seg på nr. åtte....