Desse søte, små…

Tett i tett ligg dei to, små hjarta på benken og ser på barne-TV i lag. Av og til kikar dei på kvarandre. Seier ingenting. Berre blikk, eitt og anna smil. Minstehjartet mitt har besøk av søskenbarnet sitt. Lenge sit vi og betraktar dei utan å gi oss til kjenne. Så utruleg skjønne desse ungane er!!!

Ungane mine er heldige som får vekse opp med syskenbarn, tanter, onklar og besteforeldre i umiddelbar nærleik. Det kjekkaste er at dei også ser på mine tanter og onklar som sine. Storfamilie er eit kjent omgrep og eg er glad som er midt i ein slik gjeng.

Gode vener og syskenbarn – og alltid med kos på lur! Alltid like glade for å sjå kvarandre! Sjølv om dei av og til kan krangle så fillene fyk og tårene renn i strie straumar, så er dei like fort vener. Heldigvis  ♥

Det er ikkje sjeldan at sju syskenbarn spring omkring i tunet! Av og til kan ein tru vi bur i Bakkebygrenda, andre gongar er det Bråkmakargata som passar best! Eg håper borna ser tilbake når dei er vaksne og ser kor heldige dei har vore ♥

Heilt til slutt:

Det vart litt vakuum på bloggen etter forrige blogginnlegg. Trur eg brukte all min blogg-energi på å skrive om det så låg meg så inderleg nært, at eg rett og slett hadde behov for å puste litt etterpå… Eg vil få lov til å seie tusen, tusen takk til alle som var innom og kommenterte, til alle som sende meg e-postar og delte liknande historier og til alle som skreiv fine ord på Facebook.  Eg sette stor pris på absolutt alle tilbakemeldignar! Det kan vere skummelt å blottlegge alt på ein så pass offentleg måte, men det var nødvendig og det gjorde godt.

Tusen, tusen takk…♥